Dream On (#3)

En helt vanlig morgen en sen sommer eller tidlig høst. De voksne skal på jobb. Barna skal på skole og i barnehage. Skoene ligger strødd utover gulvet. Jakkene henger ikke der de skal henge. Jeg finner ikke bilnøklene. Det begynner snart å regne, men det vet jeg ikke ennå.

Det er begynnende hetetokter eller bare ren stress, jeg kjenner irritasjonen vokse i meg, dette går ikke raskt nok, vi kommer oss aldri avgårde, vi rekker ikke jobben i dag heller.

Jeg har alt jeg trenger nå. Jeg ser på guttene mine som sitter på gulvet og gjør alt annet enn å kle på seg. Nå er begeret fullt.

Jeg roper: TA PÅ DERE SKOENE SOM JEG SA!!

Det blir stille.

Jeg er Chappy i Iron Eagle, som skriker av full hals til Doug

DROP DOWN TO 3000 FEET LIKE I TOLD YOU!

(Dream On er en føljetong. Les #1 her og #2 her.)


Fathers & Daughters (2015)

Det er ikke før rulleteksten at jeg tenker på regissøren som en kelner. Italieneren Gabriele Muccino serverer denne historien så elegant på et sølvfat og selv rulleteksten fremstår delikat. Dog med en underlig vri: Michael Bolton.

Jeg mener: hva skjedde der?

Bortsett fra den vitsen i Good Will Hunting (The Michael Bolton look-a-like) har jeg ingen Bolton-referanser. Av en eller annen grunn tenker jeg at det har noe med pan-fløyter eller saksofoner å gjøre. En ting er sikkert, det har veldig mye med 90-tallet å gjøre. Og det må jeg si: 90-tallet vokser på meg. Det er flaut å innrømme det, men etter at jeg skrudde av filmen søkte jeg opp Michael Bolton på Tidal. Hører på «Fathers & Daughters» this very moment!

Russell Crowe spiller en forfatter og far/far og forfatter. Datteren (som voksen) spilles av Amanda Seyfried. Sistnevnte husker jeg vagt fra en klissete romantisk komedie (Letters to Juliet) og der opplevde jeg henne som særs glatt. Etter et søk på IMDb viser det seg at jeg har sett henne i flere filmer. Hun gjør ikke særlig inntrykk. Glatt er nok riktig ord. Det er i hvert fall det første jeg kommer på. Russell Crowe kjenner vi jo godt, og nylig leste jeg dette essayet av Helen Garner, som setter Mr Crowe i et – om ikke nytt lys, så i hvert fall et – lys.

Uansett, det handler altså om en far og en datter. Relasjonen dem imellom (obviously). Det veksles mellom fortid (hennes barndom) og nåtid (hun er voksen). Hun skal bli psykolog, hun sliter med relasjoner, hun møter en fyr som kanskje kan endre på alt det, you-know-the-drill.

Skal jeg være ærlig (og det må man jo være) så likte jeg filmen. Den er helt okei. Filmen kostet noe sånt som 130 millioner kroner å lage. Den bør være mer enn okei. Russell Crowe spiller greit, det er fint å se Aaron Paul utenfor Breaking Bad og så videre…

Nei, jeg hører på låten en gang til. Og mens jeg gjør det tenker jeg på 90-talls filmer med gode tittellåter (Frankie and Johnny,  Toy Story (You’ve got a friend in me), Philadelphia, Young Guns II (Blaze of Glory), City of Angels (Iris)).

Like moonlight on the water
and sunlight in the sky
Fathers and daughters
never say good bye

PS: Den Michael Bolton-vitsen fra Good Will Hunting er ikke lenger morsom. Bolton har klippet håret.


Dream On (#2)

Det er leggetid for sønnen min på fire. Han ligger i sengen og prøver å hoste, men får det ikke til.

Åja, man kan ikke hoste når man skal sove!

Flash. En scene fra Fight Club spilles av i hodet mitt. Det er min sønns uttrykk for sin plutselige innsikt som får meg til å trykke PLAY.

Robert Paulson dør. I Project Mayhem har man ikke navn, men Ed Norton insisterer på å bruke navnet hans gjentatte ganger. Rom-apene (Space Monkeys) forstår ikke hvorfor han bryter regelen, men en av rom-apene sier:

I understand. In death, a member of Project Mayhem has a name. His name is Robert Paulson.

Åja! Man kan ikke hoster når man skal sove!

(Dream On er en føljetong. Les #1 her)


Mississippi Grind (2015)

-Hvordan får skuespillere tilsendt manus?

Hun (som jeg er gift med) spør der hun ligger i sofaen. Vi har satt på en film (igjen). Forleden så jeg traileren og ble forført av setningen «A GREAT AMERICAN MOVIE». Dessuten minnet traileren meg litt om en film man kunne ha laget på 90-tallet. Sånt frister.

-Det varierer. Tipper det er en del elektronisk korrespondanse nå for tiden. Og gjerne bare en scene eller to i første omgang.

Filmen er skrevet og regissert av Anna Boden og Ryan Fleck. De samarbeidet om Half Nelson i 2006.

-Men hvordan får de jobben? Søker de selv?

Jake Gyllenhaal var egentlig ment å spille en av hovedrollene i filmen, men på grunn av samtidighetskonflikt ble han byttet ut med Ryan Reynolds.

-De har agenter. Ryan Reynolds har en jævlig god agent.
– Hvorfor tror du det?
– Fra Pizzagjengen til hovedroller i Hollywood-produksjoner? Kom igjen. Gode agenter. Ikke nødvendigvis god selv.
– Han var sammen med hun der, og nå er han gift med hun andre der. De skal få barn. Eller har fått.

mississippi_grindFilmen handler om Gerry (Ben Mendehlson) og Curtis (Reynolds) som tar veien fatt med en felles destinasjon, men ulike motiver. Gerry er en gambler som taper oftere enn han vinner. På grensen til arbeidsledig, kona har forlatt ham og penger har han ikke flust av. Curtis og Gerry møtes over et kortspill og en drink. Så er de på vei.

-Sover du?
(Hun sover)

Filmen har en veldig 90-talls «feel», men selv om den har en handling sliter jeg med å forstå Curtis’ motivasjon for det han gjør. Mulig dette er en film man må se flere ganger for å forstå, men det frister ikke. Traileren er sånnsett langt bedre enn filmen i seg selv, uten at det er et nytt fenomen.

Jeg kan ikke si at jeg anbefaler filmen, men Ben Mendehlson spiller bra og har en sympatisk utstråling. Han kan vi godt se mer av fremover.

 


Hoosiers (1986)

Dette er IKKE en filmomtale. Dette er IKKE promotion. Jeg skriver om ting som har hendt meg, så navna må jeg jo ha med. Og så videre…

Det var en helt vanlig kveld. Guttungen hadde sovnet. Og med kone på kveldsvakt var kvelden moden for en film. Jeg så for meg noe à la A Few Good Men (jeg liker den filmen litt for godt, altså). Tastekid anbefalte meg (blant andre) en film fra 1986 (FILMÅRET!) og etter litt gjennomlesning av ymse anmeldelser og litt trivia på IMDb var jeg ganske sikker på at ingenting kunne gå galt denne kvelden.

Åpningsscenen er i utgangspunktet helt ordinær, men det er noe med atmosfæren, landskapet, bilkjøringen og musikken som gjør dette til en typisk amerikansk film fra 80-tallet. Jeg fikk gode vibber og en svak kiling rett bak navlen. Men dessverre er det sant som de sier (eller bør si): Ikke døm filmen på åpningsscenen.

Etter drøye tre kvarter ut i filmen var jeg allerede i gang med twitter og googling på alle tilgjengelige plattformer. Filmen rullet og gikk i bakgrunnen og den angikk på mange måter ikke meg. Her snakker vi store navn som Gene Hackman, Dennis Hopper (nominert til Oscar for beste birolle) og Jerry Goldsmith (nominert til beste originale filmmusikk). Filmen er dessuten rangert som en av de beste sporstsfilmene noensinne på ulike lister rundt omkring på nettet.

Det siste er kanskje problemet. Filmen handler om en ex-militær basketballtrener som flytter til Indiana for å trene et high school basketball-lag. Han har fått jobben på bakgrunn av sitt vennskapsforhold til rektoren. Innbyggerne gir ham en heller kald velkomst, og Coach Norman Dales (Gene Hackman) nye trenerstil hjelper ikke på denne situasjonen. Ting endrer seg når vi kommer til filmens vendepunkt, som jeg ikke skal avsløre her. Det er ved dette vendepunktet at filmen virkelig blir kjedelig, med mindre man har et sterkt forhold til basketball. Det er mange kamper og mye teknisk prat rundt spillet, og jeg må ærlig talt si at jeg ikke orket å fullføre løpet helt ut.

Ut fra anmeldelsene på IMDb og 7.5-scoren, er nok dette å betrakte som en hat- eller elsk-film. Jeg må dessverre si at jeg ikke kan elske denne, til tross for at den er fra 1986 og har et fantastisk score av Jerry Goldsmith.

Se traileren her under:


Hvor mange Groundhog Days må til for å se alle Bill Murray filmene non-stop uten å bli en dag eldre ?

Groundhog Day (poster)Spørsmålet er klønete formulert, men er løst basert på en tekstmelding jeg sendte en kompis i går etter å ha sett Groundhog Day for – ja, i hvert fall ikke første gang. For de som ikke har sett filmen er det, kort fortalt, historien om tv-værmannen Phil (Bill Murray) som drømmer om ny jobb på en større og mer populær tv-kanal. For fjerde år på rad blir han sendt til et lite tettsted med et langt og vanskelig navn (Punxsutawney) hvor de skal feire den årlige «Groundhog»-dagen der en bever (eller ekorn er det vel) blir hentet ut av en boks og hvisker noen ord til borgermesteren som etterpå annonserer hva beveren/ekornet mener om det kommende været. Phil hater denne festivalen. Derfor blir det ganske ille når han våkner til den samme dagen om og om igjen. Selvfølgelig gir dette mange spennende muligheter også, og filmen blir derfor svært underholdende.

Dette er en av de beste filmene til Bill Murray, og etter at jeg hadde sett filmen, fikk jeg veldig lyst til å se flere og rett og slett ha en Bill Murray-marathon. Dessverre ble det ikke tid til det; med familie og jobb må man ta ansvar. Jeg la meg derfor i stedet. Men rett før jeg la meg sendte jeg en tekstmelding til en venn og spurte: «Hvor lang tid tar det å se alle Bill Murray filmene?»

Han svarte aldri. Derfor tok jeg saken i egne hender. Med utgangspunkt i alle filmene han spiller i, slik de er listet på IMDB, uten å ta med animasjonsfilmer hvor han bare er stemmen til en figur (men likevel inkludere The Fantastic Mr. Fox), og uten å ta med tv-serier, kom jeg frem til at den samlede lengden på alle disse filmene er nøyaktig 4998 minutter.

Det vil si at du trenger ca 3,5 døgn med kontinuerlig filmtitting for å se alle filmer hvor Bill Murray er med. Legger man inn noen pauser her og der, kan man kanskje få det til på en drøy uke. I Groundhog Day gjentas den samme dagen langt flere ganger enn syv (sjekk trivia på imdb, eller gjør et google-søk hvis du vil lese teorier om hvor mange ganger dagen egentlig gjentar seg).

Her er en liste over mine favoritt filmer med Bill Murray, og under der igjen finner du hele listen med utregning av total lengde. Få også med deg traileren til Groundhog Day rett over dette avsnittet.

 

Paste fra Excel:

Filmtittel Lengde (min)
The Hat Act 24
The TVTV Show 74
Next Stop, Greenwich Village 111
The Rutles: All You Need is Cash 76
Meatballs 99
Mr. Mike’s Mondo Video 75
Where the Buffalo Roam 96
Caddyshack 98
Loose Shoes 84
Stripes 106
Steve Martin’s Best Show Ever 60
The Rodney Dangerfield Show: It’s Not Easy Bein’ Me 60
Tootsie 116
Ghost Busters 105
Nothing Lasts Forever 82
The Razor’s Edge 128
Little Shop of Horrors 94
Scrooged 101
Ghostbusters II 108
Quick Change 89
What About Bob? 99
Groundhog Day 101
Mad Dog and Glory 97
Ed Wood 127
Kingpin 113
Larger Than life 93
The Man Who Knew Too Little 94
Wild Things 108
With Friends Like These… 105
Rushmore 93
Cradle Will Rock 132
Scout’s Honor 0
Hamlet 112
Charlie’s Angels 98
Osmosis Jones 95
The Royal Tenenbaums 110
Speaking of Sex 96
Lost in Translation 110
Coffee and Cigarettes 95
The Life Aquatic with Steve Zissou 119
Broken Flowers 106
The Lost City 144
The Darjeeling Limited 91
Get Smart 110
City of Ember 90
The Limits of Control 116
Get Low 103
Fantastic Mr. Fox 87
Passion Play 94
Moonrise Kingdom 94
Hyde Park on Hudson 94
A Glimpse Inside the Mind of Charles Swan III 86
4998

Dream On (#1) You see what I have to work with here

I tv-serien Dream On (noen som husker hva den norske tittelen var og hvilken kanal den egentlig gikk på?) relaterer hovedpersonen nærmest alle sine opplevelser og følelser til scener fra filmer og tv-serier han så gjennom en oppvekst hvor TV’n fungerte som barnevakt. Noen vil sikkert tenke at det er sært, men jeg har oppdaget at dette aldeles ikke er sært. Faktisk er det flere jeg kjenner som gjør det samme – dog ikke hele tiden. Derfor tenkte jeg å starte en aldri så liten føljetong hvor jeg fra tid til annen vil presentere situasjoner fra eget liv hvor en filmscene har en betydning eller hvor hele situasjonen får meg til å tenke på en gitt filmscene.

Dagens film: Tim Burton’s Batman fra 1989.

Scenen er den hvor Jack Napier (etter hvert Jokeren, genialt spilt av Jack Nicholson) er hos kirurgen for å fikse ansiktet etter at han har gjennomgått et syrebad, takket være Batman himself. Lokalene er mørke og langt fra sterile. Kirurgen fremstår mer som en slakter i uniformen sin og er tydelig engstelig for resultatet idet han tar bandasjen av Jack. Jack spør etter speilet og når han får se seg selv begynner han å le den legendariske Jokerlatteren. Kirurgen beklager seg: You see what I have to work with here.

Denne scenen kommer ofte til meg når noen kommenterer ting jeg gjør på jobb, eller hvis jeg selv har behov for å forsvare bakgrunnen for en halvferdig oppgave eller lignende. Da tenker jeg: You see what I have to work with here. Og så humrer jeg kanskje litt for meg selv.

Se klippet her (YouTube). Har du noen slike opplevelser? Del gjerne i kommentarfeltet.


Godt nyttår med to hundre sigaretter

I was in a hurry when I wrote this, forgive me if it goes astray. But tonight we’re gonna watch a movie from 1999 (about new year’s eve 1981).

Riktignok begynner det å bli noen år siden både 80-tallet og 90-tallet sa takk for seg, men hva spiller det for rolle? Film er film om alle mann lå døde.

200 Cigarettes inneholder følgende ingredienser:

  • – 30% fantastisk cast
  • – 40% genialt soundtrack
  • – 20% historie
  • – New York
  • – 80-talls klesstil og hårfrisyre
  • – Effektive dialogdrevne scener

 

New York, nyttårsaften 1981. Alle er ute for å feire. 1982 skal ønskes velkommen med stil. Vi følger en rekke mennesker gjennom kvelden og får se høydepunkter fra festen hvor alle møtes. Menneskene vi møter har hver sine problemer av eksistensiell art – usikkerhet, ensomhet, savn. Filmen åpner med venneparet Kevin (Paul Rudd) og Lucy (Courtney Love) i en «disco cab»  kjørt av David Chapelle. Kevin er en kyniker og maser om hvordan kjæresten hans forlot ham og at nyttårsaften alltid suger fordi den sammenfaller med bursdagens hans og derfor fordobler forventningene han har til hele kvelden. Historien om Kevin og Lucy utgjør filmens utforskning av ulike aspekter ved forholdet mellom mann og kvinne. Han føler at han ikke kan holde på kjærester fordi han blir selvutslettende for så å frastøte seg partneren. Hun, på sin side, gir faen og ligger med en hver mann som er villig.

Monica (Martha Plimpton) holder nyttårsfest og er livredd for at ingen kommer. Hennes venninne Hillary (Catherine Kellner) kommer tidlig og mens Monica forsøker å overbevise Hillary om å bli, blir vi kjent med de andre som er på vei til festen mens de samtidig søker kjærlighet, lykke og sigaretter.

Og om festen blir en suksess? Spør Monica. Eller se filmen!

Godt nyttår!


The Comedy

Jeg hadde ikke hørt om Tim Heidecker før denne filmen og jeg vet ikke noe mer om ham i dag enn før jeg så filmen, men den ene tingen jeg vet er nok til å fortelle den som leser dette at du må sette deg ned og se denne filmen. Den ene tingen jeg vet er at han spiller helt fantastisk, og filmen jeg snakker om heter The Comedy.

The Comedy er en amerikansk film regissert av Rick Alverson (også han ukjent for meg). Swanson (Tim Heidecker) er en mann i tredve-årene. Han er en typisk hipster fra Williamsburg (Brooklyn, New York). Han har vokst opp i et digert hus og kommer helt åpenbart fra en familie med penger. Faren hans er alvorlig syk og ligger for døden. Swanson evner ikke å forholde seg til farens sykdom og henger i stedet med venner som med unntak av syke fedre, er i samme situasjon som ham selv: mye penger, ingen mål, null mening. Sammen konsummerer de større mengder alkohol og deler en sær humor og plages ikke nevneverdig av egen nakenhet. Humoren er av den sarkastiske typen og samtalene beveger seg på overflaten og pirker bare såvidt borti noe som minner om dybde. I sum er filmen en serie av uavhengige scener, men oppleves likevel som en lineær fortelling.

Fortellingen er dog ikke filmens styrke. Det er forøvrig ingen original historie heller, men snarere en ganske tynn og velkjent sak hvor hovedingrediensen er en stykk ung mann som vandrer rundt i livet på måfå. Fremmedord i vedkommendes ordforråd vil typisk være: ansvar, forpliktelser, folkeskikk, sosiale normer, etc. Du har altså sett dette før. Det som gjør filmen sterk er to ting. Det første er Tim Heideckers rolleprestasjon; han formidler hovedpersonens allsidige sarkasme så fantastisk at du nesten skulle tro rollen var modellert etter skuespilleren selv. Med allsidig sarkasme mener jeg en sarkasme som fungerer i ulike situasjoner, som når Swanson langer ut mot farens mannlige hjemmesykepleier om analfistler, eller når han snakker om respekt med noen afro-amerikanere på en pub i en bydel som oppleves som langt hjemmefra, eller som når han flørter med en kollega på en jobb som i seg selv er et uttrykk for sarkasmen. Jobb trenger han ikke, han nærmest tar seg en jobb for å «føle» hvordan de andre taperne har det. Dette er altså det ene. Og dette ene fører til filmens andre styrke, nemlig grunnstemningen. Tim Heideckers rolleprestasjonen fylles nemlig perfekt ut av flotte scener med matchende musikk, det er mørkt, det er vondt, og noen ganger hysterisk tragisk.

Filmen åpner overraskende og slutter brått, men du blir aldri sjokkert. I stedet blir du rørt. Men kanskje ikke før filmen er over og det har gått noen timer. Dette er utvilsomt en av de filmene som du enten elsker eller hater, so which one is it?

Filmen er tilgjengelig på amerikansk iTunes og sannsynligvis andre streamingtjenester i USA. Såvidt meg bekjent er det ingen planer om å vise filmen på norske kinoer, og det er synd.