Hoosiers (1986)

Dette er IKKE en filmomtale. Dette er IKKE promotion. Jeg skriver om ting som har hendt meg, så navna må jeg jo ha med. Og så videre…

Det var en helt vanlig kveld. Guttungen hadde sovnet. Og med kone på kveldsvakt var kvelden moden for en film. Jeg så for meg noe à la A Few Good Men (jeg liker den filmen litt for godt, altså). Tastekid anbefalte meg (blant andre) en film fra 1986 (FILMÅRET!) og etter litt gjennomlesning av ymse anmeldelser og litt trivia på IMDb var jeg ganske sikker på at ingenting kunne gå galt denne kvelden.

Åpningsscenen er i utgangspunktet helt ordinær, men det er noe med atmosfæren, landskapet, bilkjøringen og musikken som gjør dette til en typisk amerikansk film fra 80-tallet. Jeg fikk gode vibber og en svak kiling rett bak navlen. Men dessverre er det sant som de sier (eller bør si): Ikke døm filmen på åpningsscenen.

Etter drøye tre kvarter ut i filmen var jeg allerede i gang med twitter og googling på alle tilgjengelige plattformer. Filmen rullet og gikk i bakgrunnen og den angikk på mange måter ikke meg. Her snakker vi store navn som Gene Hackman, Dennis Hopper (nominert til Oscar for beste birolle) og Jerry Goldsmith (nominert til beste originale filmmusikk). Filmen er dessuten rangert som en av de beste sporstsfilmene noensinne på ulike lister rundt omkring på nettet.

Det siste er kanskje problemet. Filmen handler om en ex-militær basketballtrener som flytter til Indiana for å trene et high school basketball-lag. Han har fått jobben på bakgrunn av sitt vennskapsforhold til rektoren. Innbyggerne gir ham en heller kald velkomst, og Coach Norman Dales (Gene Hackman) nye trenerstil hjelper ikke på denne situasjonen. Ting endrer seg når vi kommer til filmens vendepunkt, som jeg ikke skal avsløre her. Det er ved dette vendepunktet at filmen virkelig blir kjedelig, med mindre man har et sterkt forhold til basketball. Det er mange kamper og mye teknisk prat rundt spillet, og jeg må ærlig talt si at jeg ikke orket å fullføre løpet helt ut.

Ut fra anmeldelsene på IMDb og 7.5-scoren, er nok dette å betrakte som en hat- eller elsk-film. Jeg må dessverre si at jeg ikke kan elske denne, til tross for at den er fra 1986 og har et fantastisk score av Jerry Goldsmith.

Se traileren her under: