The Comedy

Jeg hadde ikke hørt om Tim Heidecker før denne filmen og jeg vet ikke noe mer om ham i dag enn før jeg så filmen, men den ene tingen jeg vet er nok til å fortelle den som leser dette at du må sette deg ned og se denne filmen. Den ene tingen jeg vet er at han spiller helt fantastisk, og filmen jeg snakker om heter The Comedy.

The Comedy er en amerikansk film regissert av Rick Alverson (også han ukjent for meg). Swanson (Tim Heidecker) er en mann i tredve-årene. Han er en typisk hipster fra Williamsburg (Brooklyn, New York). Han har vokst opp i et digert hus og kommer helt åpenbart fra en familie med penger. Faren hans er alvorlig syk og ligger for døden. Swanson evner ikke å forholde seg til farens sykdom og henger i stedet med venner som med unntak av syke fedre, er i samme situasjon som ham selv: mye penger, ingen mål, null mening. Sammen konsummerer de større mengder alkohol og deler en sær humor og plages ikke nevneverdig av egen nakenhet. Humoren er av den sarkastiske typen og samtalene beveger seg på overflaten og pirker bare såvidt borti noe som minner om dybde. I sum er filmen en serie av uavhengige scener, men oppleves likevel som en lineær fortelling.

Fortellingen er dog ikke filmens styrke. Det er forøvrig ingen original historie heller, men snarere en ganske tynn og velkjent sak hvor hovedingrediensen er en stykk ung mann som vandrer rundt i livet på måfå. Fremmedord i vedkommendes ordforråd vil typisk være: ansvar, forpliktelser, folkeskikk, sosiale normer, etc. Du har altså sett dette før. Det som gjør filmen sterk er to ting. Det første er Tim Heideckers rolleprestasjon; han formidler hovedpersonens allsidige sarkasme så fantastisk at du nesten skulle tro rollen var modellert etter skuespilleren selv. Med allsidig sarkasme mener jeg en sarkasme som fungerer i ulike situasjoner, som når Swanson langer ut mot farens mannlige hjemmesykepleier om analfistler, eller når han snakker om respekt med noen afro-amerikanere på en pub i en bydel som oppleves som langt hjemmefra, eller som når han flørter med en kollega på en jobb som i seg selv er et uttrykk for sarkasmen. Jobb trenger han ikke, han nærmest tar seg en jobb for å «føle» hvordan de andre taperne har det. Dette er altså det ene. Og dette ene fører til filmens andre styrke, nemlig grunnstemningen. Tim Heideckers rolleprestasjonen fylles nemlig perfekt ut av flotte scener med matchende musikk, det er mørkt, det er vondt, og noen ganger hysterisk tragisk.

Filmen åpner overraskende og slutter brått, men du blir aldri sjokkert. I stedet blir du rørt. Men kanskje ikke før filmen er over og det har gått noen timer. Dette er utvilsomt en av de filmene som du enten elsker eller hater, so which one is it?

Filmen er tilgjengelig på amerikansk iTunes og sannsynligvis andre streamingtjenester i USA. Såvidt meg bekjent er det ingen planer om å vise filmen på norske kinoer, og det er synd.